Rasens Historie

 

Nova Scotia Duck Tolling Retrieveren stammer som navnet tilsier fra den kanadiske halvøya Nova Scotia. På 1700-tallet var noen jegere der vitne til noe forbløffende. En rev som lekte på elvebredden, med en andeflokk som publikum. Til deres store forbauselse trakk andeflokken inn mot land, og snart kunne reven håve inn dagens fangst. En slik teknikk ville revolusjonere jaktingen, og de ønsket å skape en hund med de samme finurlige egenskapene. Det finnes mange ulike teorier om hvilke raser som er opphavet til tolleren, men man antar at rasen har aner fra den nå utdødde St. John’s water dog, kooikerhondjen, brune cocker spaniels, golden retriever, Chesapeake Bay retriever og irsk setter.

Green Meadows Lac-a-Pac Pal f.1963Fra 1700-tallet til rundt 1940 var de røde, små hundene Nova Scotias best bevarte hemmelighet, og gikk under navnet ”Little River Duck Dog”. Styrken og den kraftige, vanntette pelsen gjorde dem til sikre apportører, sommer som vinter, og deres evne til å lokke til seg sjøfugl var enestående. Entusiastene innen rasen fryktet, med rette, at disse egenskapene ville svekkes og i verste fall forsvinne hvis rasen ble populær verden over. Derfor var det ikke før i 1945 at rasen ble anerkjent av den kanadiske kennelklubben. På 80-tallet ble to tollere BIS på to kanadiske utstillinger, og rasen begynte å vekke interesse verden over. Like etter fikk den status som Canadas nasjonalhund.

De første tollerne som kom til Europa kom til Danmark i 1982. To år senere, i 1984, ble rasen innført til Sverige, og i 1986 kom den til Norge. Interessen for rasen har vokst med moderat hastighet, men rasen er mer utbredt i Sverige og Danmark enn i Norge. Rasens talenter innenfor flere aktiviteter ble tidlig kjent - Sverige fikk sin første lydighetschampion i 1988 og sin første viltsporchampion og sin første tjenestehund i 1990. Norge fikk sin første viltsporchampion i 1988, og sin første lydighetschampion i 1990. Sverige kan skilte med en rekke viltsporchampions, lydighetschampions og tjenestehunder. I Norge har man fått mange viltsporchampions, men bare en lydighetschampion. Noe av dette skyldes at rasen er mindre utbredt i Norge, men også at den har fått mer status som arbeidshund i Sverige. Også når det gjelder bruk av tolleren som jakthund er Sverige langt foran sitt naboland, men Norge vil forhåpentligvis følge etter.

 

Om Rasen


Nova scotia duck tolling retrieveren, også kjent som tolleren, er en rase med mye futt og fart og mange særegenheter. Man eier egentlig aldri en toller, den eier deg, og har man først blitt eid av en toller kan ingen raser måle seg. Så snart man har fått én i hus, begynner man å drømme om fler...og fler...og fler... Farten, lekfullheten, gryntingen, godlydene, "skinke-sittingen" og den karakteristiske sovestillingen - tolleren er ganske enkelt noe helt for seg selv!

Patrick i fartaTolleren har også et ytre som appellerer til de fleste, men man må ikke la seg lure. Tolleren er ikke noen "mini-golden" og egner seg dårlig som sofapynt. Den krever mye av sin eier, både psykisk og fysisk. Den har en sterk psyke, men er samtidig en relativt myk hund, hvilket gjør at den responderer dårlig på straff.

Selv om straff er en dårlig treningsmetode uansett rase, er den særlig lite egnet for tolleren. En toller bør trenes med positiv forsterkning da hardhendte metoder ofte "knekker" hunden fullstendig og du får en hund som er underdanig og uselvstendig, eller du kan få helt motsatt effekt og få en hund som blir aggressiv. Å "presse ned" en toller med makt psykisk eller fysisk er som å presse en badeball under vann - den holder seg nede helt til du slipper taket, da spretter den opp igjen, og da gjerne høyere enn hvor den var i utgangspunktet...! En toller som trenes med de rette metodene er uhyre samarbeidsvillig og oppmerksom. De er lettlærte, på godt og vondt, og er fulle av futt. Tolleren har hatt stor suksess som viltspor-, lydighets- og agilityhund, og etterhvert begynner også bruksmiljøet å få øynene opp for rasen. Tolleren er arbeidsvillig og utholdende, og viser ofte ikke tegn på at den er sliten før den kommer over dørstokken hjemme. Det gjør at man som eier må være flink til å lese hunden og se når den har fått nok.

 

Rasens Helse


Nova Scotia duck tolling retriever er en relativt frisk og sunn rase, men også den er utsatt for enkelte arvelige sykdommer. Her kommer en kort presentasjon av dem:


Hofteleddsdysplasi

I likhet med de andre retrieverne er tolleren noe utsatt for HD (hofteleddsdysplasi). Denne sykdommen er karakterisert ved at hundens hofteledd ikke ligger riktig plassert i hofteskålen, at det er forkalkninger i leddet, at hofteskålen er for grunn, etc. Ikke sjelden skyldes HD en kombinasjon av disse faktorene. HD er arvelig betinget og det er derfor viktig at hundene røntges ved 1-1 1/2 års alder, for å unngå at hunder med HD og/eller som gir mye HD til sine avkom brukes i avl. I Norge som i andre land arbeides det kontinuerlig med å få antall hunder rammet av HD ned til et minimalt nivå, og dette er veldig viktig for rasens videre utvikling. I 2005 lå andelen tollere røntget med HD på ca. 10%, og de fleste av disse er svak grad (C).

Progressiv retinal atrofi

Tolleren har også vist seg å ha vært noe utsatt for øyesykdommen PRA (progressiv retinal atrofi). PRA beskrives som gradvis netthinnedød, og medfører at hunden etterhvert vil miste synet fullstendig. PRA har ikke vært veldig utbredt hos nordiske tollere, men det forekommer. Derfor bør alle tollere øyelyses minst en gang i løpet av livet. Det har seg nemlig slik at selv om en hund blir øyenlyst fri for PRA som ettåring, kan det påvises senere. For at en hund skal utvikle PRA må begge foreldrene vært anleggsbærere. Dette betyr at en hund kan være anleggsbærer selv om den ikke har utviklet PRA. Det er disse anleggsbærerne som sprer sykdommen, derfor er det meget viktig å unngå at hunder med PRA får spre sine gener videre. Individer som brukes i avl bør derfor øyelyses årlig. I den senere tid har man utviklet en DNA-test som kan vise om hunden er fri for, bærer av eller infisert av PRA. Hundene blir klassifisert som Normal/Clear (fri - A), Carrier (bærer - B) og Affected (infisert - C). Hunder med genotype Normal/Clear vil ikke utvikle PRA og er heller ikke bærer av sykdommen. Hunder med DNA-status Carrier er bærere av PRA, men vil ikke utvikle sykdommen selv. Affected (genotype C) er også bærer av PRA, og vil i tillegg utvikle sykdommen selv.

Autoimmune sykdommer

En annen sykdomsgruppe en ikke kan komme bort fra er de autoimmune sykdommene. Tolleren har vist seg å være plaget av disse sykdommene, som ofte kalles "tollersyken" som en fellesbetegnelse. Tollersyken opptrer tilsynelatende tilfeldig, men skyldes i de aller fleste tilfellene arvelige årsaker. Om lag 3% av tollerne på verdensbasis rammes av denne sykdommen. De tre vanligste formene for autoimmune sykdommer hos toller er meningit, lymfeødem og SLE. Felles for disse sykdommene er at hunden fødes med et svakt immunforsvar som etterhvert begynner å ødelegge seg selv. Autoimmune sykdommer er arvelige, og affiserte individer får ofte symptomene allerede som valper (med unntak av SLE). Hunder som lider av autoimmune sykdommer kan dø i ung alder. Andre må settes på kraftig medisinering for å leve et liv uten smerter, og avlivning er ikke sjelden siste utvei. Autoimmune sykdommer er en tragedie for eierne av hunden og ikke minst eierne av offerets foreldre. Derfor er det viktig at man hele tiden tar hensyn til disse sykdommene i avlssammenheng, og unnlater å bruke dyr i avl som har vist symptomer på og/eller har gitt avkom som har vist symptomer på slike sykdommer. Jeg skal kort forklare hva de ulike typene av autoimmune sykdommer går ut på:

Meningit er også kjent som hjernehinnebetennelse, en sykdom som også er fryktet blant oss mennesker. Den typen meningit som tolleren er utsatt for er en aseptisk meningit, dvs. en ikke-smittsom form for hjernehinnebetennelse. Dyret blir altså ikke smittet av sykdommen, men blir "angrepet" av sitt eget immunforsvar. Symptomene er tiltagende nakkestivhet, høy feber og smerter ved bevegelse av hals og/eller hode. Tollerne rammes oftest av sykdommen når de er mellom 4 måneder og 2 år. Sykdommen kan også komme tilbake etter symptomfrie perioder. Hunder som har hatt meningit skal ikke avles på, og hunder som får valper som senere utvikler meningit bør vurderes tatt ut av avl.

SLE står for systemisk lupus erytematousus. Sykdommen går ut på at hundens immunforsvar danner antistoffer mot cellekjernenes nukleinsyrer, DNA eller RNA. Enten angripes celler i ulike organer i kroppen eller så angripes en bestemt type celler som f.eks. røde eller hvite blodlegemer. Cellene som angripes kan tilhøre vidt forskjellige organer og/eller høre til i to eller flere ulike steder i kroppen, så symptomene kan variere mye. De vanligste symptomene er allikevel stivhet i muskler og ledd, forbigående halthet og betennelser i muskler og ledd. Andre symptomer kan være nyreskader, hudforandringer, anemi, trøtthet, feber og forandringer i de hvite blodlegemene. Hunden kan leve lenge med SLE før symptomene bryter ut, og ofte kreves det en påkjenning som f.eks. infeksjoner, hormonforandringer e.l. for at sykdommen skal bryte ut.

Lymfeødem går ut på at lymfekar og lymfeknuter ikke utvikler seg fullstendig, hvilket medfører en lymfesirkulasjon på bristepunktet. Sykdomsvarianten som tolleren er utsatt for kalles primært kongenitalt lymfeødem. Årsaken til denne sykdommen er en medfødt dysplasi av lymfekar og lymfeknuter. Dysplasien kan være generell eller lokalisert til et eller flere ben. Valper rammet av den generelle formen er ofte døde ved fødselen eller dør etter få uker. Ved den lokaliserte formen er alltid bakbena involverte. Ødemet i seg selv forårsaker ikke halthet, men medfører kraftig opphovning av bena. I noen tilfeller vil ødemet også vise seg på ørene. Lymfeødem er også arvelig, så hunder som gir flere avkom med denne sykdommen bør vurderes tatt ut av avl.

Autoimmune sykdommer er ingen enorm plage hos tolleren, men for de som er så uheldige å få en toller som utvikler en slik sykdom er tragedien et faktum. Derfor skal man ta hensyn til disse sykdommene ved avl og styre langt unna avlsdyr som har gitt valper med symptomer på slike sykdommer.